– Jeg var god på skolen, men dårlig i friminuttene, sier Harald Eia om oppveksten frem til han oppdaget sin språklige styrke, den som ga ham Riksmålsforbundets lytterpris i fjor. – Jeg var god til å snakke og fikk andre til å le. Etter hvert forsto jeg at dette er jeg god til, her må jeg bli enda bedre, forteller Eia i denne samtalen med Agnes Moxnes. Men han hadde ikke ventet at språkbruken hans sto til en riksmålspris og ble både glad og overrasket. – Jeg har aldri tenkt på meg selv som en del av dette selskapet av veltalende prisvinnere. Jeg både slurver og avbryter setninger, iblant snakker jeg utydelig med vilje.

Ikke desto mindre beskrev juryen prisvinneren som en «verbal linedanser som med sin språklige trygghet aldri faller ned». Eia selv erindrer en aha-opplevelse tidlig på ungdomsskolen da han oppdaget ironiens kraft for første ga ...